En kunngjøring fra Bayer Leverkusen avsluttet ikke bare Erik ten Hags korte 62 dager lange trenerkarriere, men avslørte også et grusomt hjørne av moderne fotballs kultur med rask suksess og umiddelbar tilfredsstillelse.
Leverkusen annonserte at Erik ten Hag ikke lenger er hovedtrener. Manageren, som i fjor fortsatt trente Manchester United, ble bedt om å forlate klubben etter bare to Bundesliga-kamper.
Med én uavgjort og ett tap endte laget på fjerdeplass fra bunnen i ligaen. Statistikken var absolutt dårlig, men to kamper lange bytter? Inkludert forberedelser før sesongen hadde han vært i klubben i mindre enn tre måneder.
Ten Hag sendte ut en personlig uttalelse samme ettermiddag som han ble avskjediget. Han sa at klubbens ledelse «aldri ga ham den tilliten han fortjente», nevnte «avgangen til flere nøkkelspillere i sommer» og understreket at «å bygge et lag krever tid og tillit».
Den 55 år gamle nederlandske treneren uttalte rett ut at forholdet hans til Leverkusen ikke var basert på gjensidig tillit. Ordene hans var direkte og ga ingen glans av respekt for hans tidligere klubb. Denne typen umiddelbare kontringer er uvanlig i trenerkretser.
Leverkusen gjennomgikk betydelige endringer i sommer. Alonso dro til Real Madrid og etterlot seg en tropp av mesterskapskaliber, men flere nøkkelspillere, som Wirtz, Frimpong og Tapsoba, forlot også klubben. Det er sunn fornuft at den nye treneren arvet et ufullstendig lag og trengte å omstrukturere det.
Leverkusen tjente nesten 260 millioner pund på spillertransaksjoner i sommer. Til tross for at de investerte 140 millioner euro i nye signeringer, ble lagets samlede styrke fortsatt påvirket av tapet av nøkkelspillere. Ledelsen så ut til å håpe at det å bytte manager ville være like enkelt som å bytte lagets verktøy, men fotball er aldri så enkelt.
Da Klopp tok over Liverpool i 2015, hadde klubben ennå ikke vunnet Premier League-tittelen. Da Guardiola tok over Manchester City i 2016, var det ikke noe merke fra sekstitlerdynastiet på Fotballdrakter Manchester City. Likevel fikk begge lag rikelig med tålmodig omsorg fra klubben, og høstet til slutt fruktene. Disse suksesshistoriene viser at det tar tid å utvikle kjemi mellom topptrenere og lagene deres.
Ten Hags vektlegging i uttalelsen sin om at «å bygge et lag tar tid» var ikke en unnskyldning. Suksessen hans i Ajax er tydelig: etter å ha tatt over i 2018, endte han på andreplass i Eredivisie i sin første sesong, deretter vant han Eredivisie og den nederlandske cupen året etter, og nådde semifinalen i Champions League. Denne «langsomme og jevne» tilnærmingen kolliderte kraftig med Leverkusens-ledelsens ønske om raske resultater. Sportsdirektør Rolfes’ åpenhjertige innrømmelse av at «utnevnelsen av Ten Hag var en feil» avslørte ytterligere klubbens mangel på nøye evaluering før avgjørelsen ble tatt.
Leverkusen må raskt finne en ny trener. Lagets fundament er fortsatt der, og hvis de klarer å stabilisere garderoben, er det ikke umulig å ta igjen det tapte midt i sesongen. Men med denne uroen, hvilken trener ville våge å ta over tøylene så lett? Hva om de lider av nok en tapsrekke på to kamper i starten av sesongen? Ville de bli tvunget til å dra igjen?
Leverkusens ledelse, bestående av sportsdirektør Rolfes, teknisk direktør Falkenberg og administrerende direktør Cano, reiser spørsmål om deres langsiktige planer. Konkurransen i Bundesliga er hard i år, og med Leverkusens nylige uro er det uklart om de kan sikre seg europakvalifisering. Tiden vil vise om avgjørelsen deres var for tidlig.
Xhakas tvungne avgang er et godt eksempel på denne tillitskrisen. Den taktiske kjernen i Alonso-tiden, etter å ha båret den kjente Fotballdrakt Bayer Leverkusen i mange år, fungerte ikke bare som en sentral kraft i overganger på midtbanen, men også som en leder i garderoben. Ten Hag hadde tydelig uttalt sitt ønske om å beholde ham, men klarte ikke å endre ledelsens kommersielle beslutninger.
Leverkusen kan kanskje midlertidig lindre krisen med et trenerskifte, men denne kortsiktige lederstilen vil til slutt betale en høyere pris i løpet av den lange sesongen. I den evige kampen mellom kommersielle interesser og konkurranselovene er denne plutselige oppsigelsen bare nok en bemerkelsesverdig fotnote.
